Endelig hadde vi fått det til. Tre hele dager fri som småbarnsforeldre, uten bleier, barne-TV eller legging. Bare fire kompiser, packraft, fiskeutstyr og en elv vi hadde hørt mye om. Det kjentes nesten litt luksus da vi rullet ut av Oslo tidlig om morgenen, med sekker og båter stablet i bilen og kaffe i koppholderen. Planen var Atna. Jeg hadde lest og hørt fra flere at Atna er en fin elv for nybegynnere i packraft. Rolige stryk, oversiktlig elveløp og gode muligheter for både fiske og enkle leirplasser. Akkurat passe nivå for en gjeng som ikke har så mange turer i packraft fra før, men som er gira på å lære mer. Vi var fire karer og to biler, som jo er perfekt når man skal padle elv. Vi parkerte først den ene bilen nede ved Atnsjøen. Der møtte vi turens første lille utfordring: det er et godt stykke fra fylkesvei 27 og ned til vannet. En grusvei forbi et gårdstun ble løsningen. Vi banket på døra til bonden, forklarte opplegget vårt og spurte pent om vi kunne kjøre ned. Han smilte, nikket og sa det gikk helt fint mot en femtilapp. Billig og veldig hyggelig ordning. Med bil nummer én parkert ved sjøen kjørte vi oppover igjen til stedet der vi hadde planlagt å sette ut packraftene. Jeg hadde lest på nettet at hvis vi satte ut lenger opp, ville vi fort få mer krevende stryk enn det erfaringen vår egentlig tilsa. Det fristet så klart med litt action, men denne helgen var vi ute etter noe annet. Vi ville ha en rolig tur, gode samtaler, litt fiske og en pause fra hverdagen. Da var det greit å legge lista lavt. Det regnet stort sett sammenhengende da vi pumpet opp packraftene ved elvebredden. Hele gjengen var pakket godt inn i regntøy, og allerede da kjente jeg hvor digg det var å være på tur selv om været var grått. Elva var klar og fin, nesten overraskende lys. Allerede fra første meter på vannet kunne vi se bunnen flere steder, steiner, sandbunn og små huller hvor det helt sikkert sto fisk. For oss som er glade i å fiske var det nesten litt magisk å se ørreten stå der med blanke øyne midt i strømmen. Vi snek oss nedover elva, og flere ganger skimtet vi fisk som sto og vaka eller bare hang i strømmen. Så fort vi nærmet oss litt for mye med raftene, tok de fart og forsvant. Lett å se, ikke fullt så lett å få på kroken. Stryka vi møtte var snille og oversiktlige. Litt kribling i magen her og der, men aldri skummelt. Vi fikk god tid til å øve på å lese vann, styre i strømkanter og prate sammen underveis. Mye latter, litt smånervøs kommentering før hvert stryk, og den gode stille stemningen innimellom når alle bare sitter og ser på vannet og terrenget som glir forbi. Det var en skikkelig regnhelg. Regnet kom og gikk, men var mer på enn av. Da vi fant en passende plass for camp første dagen, var vi heldige og fikk et lite opphold. Det var akkurat nok til å få båtene opp på land, slå opp teltene, pakke ut sekkene og rigge oss til. Vi fikk opp en tarp, stablet ved som vi fant i nærheten og fikk fyr på et lite bål før regnet dro på igjen. Det var vått, men stemningen var god. Vi sto tett rundt bålet i regnjakker med hetter og drakk kaffe og kakao mens røyken surret rundt oss. Lyden av regn på tarp og teltduk, suset fra elva rett ved og små glimt av flammer gjennom røyken. Slike øyeblikk er egentlig hele grunnen til at jeg drar på tur. Natta kom med mer regn og mørk elv rett utenfor teltene. Jeg sov litt urolig, som jeg ofte gjør første natta ute. Tidlig neste morgen våknet jeg brått av et hyl utenfor teltet. Ikke et panisk skrik, mer en blanding av overraskelse og irritasjon. En av kompisene hadde krøpet ut for å tisse, tatt et skritt for langt – og gått rett uti elva. Heldigvis sto vi ikke helt nede ved kanten, men elva hadde steget ganske mye gjennom natta, og han hadde klart å finne det våteste stedet på hele leirplassen. Da vi kom oss ut av teltene, så vi først hvor mye vannstanden faktisk hadde økt. Elva var bredere og kraftigere enn kvelden før. Og så oppdaget vi det som virkelig skulle redde frokosten: to meter ut i vannet, rett nedenfor campen, sto tre digre, pene ørreter. Helt rolig, nesten provoserende synlig. Det var bare å finne frem markboksen og fiskestanga. Jeg satte på et søkke og en krok med mark, snek meg så langt ut mot vannkanten jeg turte og kastet forsiktig mot fisken. Det tok ikke lang tid før det smalt. Stanga bøyde seg skikkelig, og jeg kjente med en gang at dette var en solid fisk. Litt klønete kjøring i vadere og halvvåte sko, men jeg klarte å holde den unna steinene og få den inn mot land. Da vi endelig fikk den opp, sprakk hele gjengen ut i latter og roping. Frokosten var ordentlig sikret. Totalt den dagen fikk vi tre ørreter på over kiloen, i tillegg til en liten haug med mindre fisk. Spesielt nede mot Atnsjøen var det mye liv i vannet. For oss ble det en enorm fiskeopplevelse. Ikke bare på grunn av størrelsen på fisken, men kombinasjonen av packraft, regn, kompiser, kaffekopp på elvebredden og muligheten til å stå og fiske rett fra campen. Resten av turen fulgte vi elva videre nedover mot bilen ved sjøen. Fylkesvei 27 går langs elva store deler av strekningen vi padlet, og du merker at du ikke er langt fra folk. Hvis du drømmer om ordentlig dyp villmark uten synet eller lyden av biler, er det andre steder som passer bedre. Samtidig fant vi flere partier som føltes overraskende øde, der vi bare hørte elva, regnet og våre egne stemmer. For oss var Atna helt perfekt akkurat denne helgen. En snill elv for nybegynnere, lett logistikk med to biler, fine teltplasser langs bredden og veldig gode muligheter for ørret. Vi fikk akkurat det vi trengte: en pause fra småbarnslivet, mye regn, mye latter, litt læring i packraft og noen skikkelig fine fiskeøyeblikk. Har du ikke prøvd Atna med packraft ennå, og er ute etter en rolig tur med kompiser der det sosiale og fisket er like viktig som padlinga, kan jeg virkelig anbefale det. Dette er en tur jeg kjenner at jeg kommer til å leve lenge på.

Bilder

Opprettet av

Christoffer