Jeg hadde fått fri hjemmefra. Ett døgn. Mer trengte jeg egentlig ikke. Bare et lite pustehull ute, vekk fra rutiner og mas. Planen var enkel: komme oss på elva med packraft, finne en fin teltplass og sove ute en natt. Værmeldingen var alt annet enn lovende. Det var meldt regn mer eller mindre over hele Østlandet. Vi satt hjemme med Yr og kart på skjermen og bladde oss rundt på østlandet på leting etter det stedet som så minst håpløst ut. Til slutt dukket det opp et lite lysglimt på skjermen. Sør for Siljan, en kort elvestrekning ned mot Farrisvannet. Jeg hadde sett området nevnt i en Facebookgruppe tidligere, så da Yr ga et lite håp, var saken egentlig avgjort. Vi kastet oss rundt, stappet bilene full av packraft, telt, mat og litt godt i koppen, og satte kursen sørover. Nedover fra Lakssjøen Vi parkerte ved en liten strand og bar ned båtene. Det var grått, men opphold. Akkurat det vi hadde håpet på. Vannet lå stille foran oss, og trærne langs bredden sto tett og mørkegrønne. Vi pakket båtene, strammet stropper, delte ut litt snacks og satte oss til rette i hver vår packraft. Humøret var høyt da vi skjøv ut på vannet. Endelig på tur. Det tok ikke lang tid før vi gled inn i elva videre sørover. Lyden av vann mot skroget, noen lave kommentarer fra de andre, og ellers bare den litt fuktige stillheten som ofte ligger i skogen etter regnvær. Så kom realiteten. Etter noen hundre meter begynte vi å skrape nedi. Først litt. Så mye. Elva var lav. Altfor lav. Jeg kjente den velkjente følelsen av «dette har jeg ikke sjekket godt nok». Jeg hadde vært så opptatt av værmeldingen at jeg helt hadde glemt vannstanden. Til slutt var det ikke annet å gjøre enn å gå ut av båtene og begynne å dra. Vi dro packraftene over grusbanker og mellom steiner. Vasset i kaldt vann, skled litt rundt på glatte steiner og lo litt av oss selv innimellom. Det var en sånn blanding av småirritasjon og turhumor som ofte dukker opp når planen sprekker, men man egentlig har det ganske fint likevel. Slik holdt vi på – en god stund. Det føltes som halvannen til to timer med draing, løfting, vassing og litt mumling. Til slutt måtte vi bare innse at dette kom til å ta altfor lang tid hvis vi skulle fortsette nedover elva på denne måten. Døgnet vårt var begrenset, og lysten på å padle var større enn lysten på å leke trekkdyr. Bæring gjennom buskas og langs vei Vi tok en liten rådslagning på elvebredden. Så slang vi packraftene på ryggen, hektet på sekker og utstyr, og begynte å bane oss vei opp gjennom noe buskas mot nærmeste vei. Fuktig lyng, kvist som hang fast i reima på sekken og myk skogbunn som ga litt etter under skoene. Vi trasket et stykke langs asfalten, kanskje rundt en kilometer, før vi fant et nytt egnet sted å gå ned mot elva igjen lenger sør. Selv om deler av elva var altfor grunn til å padle den skikkelig denne dagen, var området vakkert. Skogen lå tett inntil vannet, og det var tydelige spor etter tømmerdrift langs elveløpet. Gamle rester etter virksomhet i skogen, spor etter en tid da alt virket litt mer fysisk og tungt. Etter hvert kom vi oss ut på selve Farrisvannet. Det kjentes godt å endelig få skikkelig vann under båten. Årebladene fikk tak, og vi kunne gli avgårde uten å tenke på steiner og grunnpartier. Vi padlet et stykke langs land og speidet etter en plass å slå leir. Jeg var ute etter noe helt spesielt denne gangen. En odde. Gjerne med litt mykt underlag, noen trær til ly og kort vei til vannet. Ikke for myrlendt, og ikke for utsatt for vind. Litt tilfeldig, og egentlig ganske perfekt, dukket den opp. En liten odde som stakk ut i vannet, med plass nok til fire telt. Underlaget var greit, trærne sto akkurat der vi trengte dem, og utsikten utover Farrisvannet var åpen og fin. Vi så på hverandre og nikket. Her. Her blir vi. Telt kom opp, liggeunderlag ble rullet ut, og sekker tømt for klær og mat. Den litt fuktige lukten av våt skog blandet seg med lukten av gassbrenner og middagsmat. Vi hadde med oss god mat og noe godt å drikke, og det ble en lang og rolig kveld på odden. Vannet klukket svakt mot steinene, og det var stille rundt oss. Noen småjusterte litt på barduner, andre satt bare og så utover vannet med koppen i hånda. Praten gikk om turer vi hadde hatt, turer vi drømte om, og litt om den småpinlige vannstandsblemmen tidligere på dagen. En rolig morgen og en viktig lærdom Morgenen kom stille. Lett skydekke, nesten vindstille. Jeg åpnet teltet og så rett ut på vannet. Sola brøt ikke helt gjennom, men lyset var mykt og fint. Vi spiste en enkel frokost, pakket sammen telt og utstyr og gjorde oss klare for siste etappe. Den siste biten med padling inn mot bilen var helt udramatisk. Rolig vann, korte tak med åra, og kroppen litt seig etter gårsdagen. Det var egentlig akkurat det jeg trengte. Ingen store prestasjoner, bare være ute, bevege meg, pakke sammen og avslutte. Da vi sto ved bilene igjen og la våte packrafter og utstyr inn i bagasjerommet, var konklusjonen ganske klar i hodet mitt: Hvis du bare har et døgn, og vil få mest mulig padling ut av det, så må du sjekke vannstanden – ikke bare værmeldingen. Det er ekstremt viktig på denne elvestrekningen sør for Siljan. Er det lite vann, blir det mye draing og lite padling. Men er det nok vann i elva, kan jeg lett se for meg at dette er en kjempefin rute ned mot Farrisvannet. Og uansett vannstand: den lille odden vi fant ute på Farrisvannet, den kan jeg absolutt anbefale. En natt der, med telt, enkel mat og godt selskap, gjorde hele turen verdt det.

Bilder

Opprettet av

Christoffer